I Metodistkirkens Religionsartikkel om sakramentene heter det: «Sakramentene, som er innstiftet av Kristus, er ikke bare kjennemerker og tegn på kristne menneskers bekjennelse, men de er snarere sikre bevis på Guds nåde og velvilje mot oss, gjennom hvilke Han usynlig virker i oss, og ikke bare oppvekker, men også styrker og stadfester vår tro på ham.
I religionsartikkelen om dåpen heter det: «Dåpen er ikke bare et kjennetegn og et skillemerke, som utmerker de kristne overfor andre som ikke er døpt, men også et tegn på den nye fødsel. Barnedåp skal beholdes i kirken.»
THE CONFESSION OF FAITH OF THE EVANGELICAL UNITED BRETHREN CHURCH som også er en del av Metodistkirkens læregrunnlag heter det om dåpen, i Article VI – The Sacraments
"We believe the Sacraments, ordained by Christ, are symbols and pledges of the Christian’s profession and of God’s love toward us. They are means of grace by which God works invisibly in us, quickening, strengthening and confirming our faith in him. Two Sacraments are ordained by Christ our Lord, namely Baptism and the Lord’s Supper.
We believe Baptism signifies entrance into the household of faith, and is a symbol of repentance and inner cleansing from sin, a representation of the new birth in Christ Jesus and a mark of Christian discipleship.
We believe children are under the atonement of Christ and as heirs of the Kingdom of God are acceptable subjects for Christian Baptism. Children of believing parents through Baptism become the special responsibility of the Church. They should be nurtured and led to personal acceptance of Christ, and by profession of faith confirm their Baptism.."
Den første kristne menighet var en misjonsmenighet og dåpen derfor en misjonsdåp, som tok sikte på voksne mennesker. En naturlig og selvfølgelig betingelse var da at den enkelte som hørte budskapet om Kristus måtte ha en personlig og bevisst bekjennende tro for å bli døpt. Dette ser vi ut fra skriftsteder som: Mrk. 16,16; Apgj. 2,41; 8,12.36 fg.; 16,30 fg.
Tidlig i kirkens historie ble imidlertid også barn av kristne foreldre brakt til dåpen. Store deler av den kristne tradisjon har tatt vare på denne forståelsen ned gjennom tidene - og praktiseres i Metodistkirken. Dette gjør vi i trygg forvisning om at det er i samsvar med Skriftens paktsteologi. Vi ser barnedåpen som fortsatt naturlig hvor minst en av foreldrene er bekjennende kristne. Denne paktsteologien ser vi ved Abrahams barn fikk den gamle pakts kjennemerke; Omskjærelsen. Dette var tegnet på den rettferdighet av tro som Abraham fikk - men som også guttebarna i hans ætt skulle ha. Vi mener også Paulus gir uttrykk for denne paktsteologiske tankegangen i 1.Kor.7,14: "For den vantro mannen er helliget ved sin hustru, og den vantro hustruen er helliget ved den kristne broren. Ellers ville jo også deres barn være urene, men nå er de hellige."
Likesom Israel hadde en plikt til å undervise barn i Loven fra de var små, har Jesus bedt oss å gjøre mennesker til disipler. Det skjer, idet vi døper og lærer dem å holde det Han har befalt oss. Disippeliv og dåp og opplæring hører således tett sammen. Dåpen var ikke ment å komme langt ut i, eller ved slutten av en disippels liv. Dåpen kommer i begynnelsen av vandringen med Jesus. Det ser vi klart i Apostlenes gjerninger. Ettersom også barna behøver Jesus, er invitert av Jesus, ønsket i fellesskap med Ham, regnet med og inkludert av Jesus og kan ta imot Hans velsignelse - slik vi leser det i evangeliene - er de også kalt til å etterfølge Ham. Vi ser det derfor naturlig at de troendes barn som er en del av menigheten, døpes til den treenige Guds navn og får den nye paktens tegn, som alle kristne ikke bør nektes ( Apg.10,47).
Har barnet "rett til dåp?"
Dersom en med "rett" tenker på egne prestasjoner som kan gjøre krav på noe fra Guds side, vil verken et lite barn eller en voksen naturlig nok ikke ha rett til dåp. Men dåpen er først og fremst en Guds gave innstiftet av Jesus, et synlig tegn på Hans nåde og gir ikke uttrykk for noen prestasjon fra menneskets side. Derfor har også barnet "rett" til dåp. Når dåpen får barnedåpens form, blir nådebegrepet det primære, ikke det subjektive og prestasjonspregede. Samtidig blir den foreldres respons og gjensvar svar på barnas vegne - av Jesu invitasjon om å tro og følge Ham.
Guds pakter i Bibelen har alltid hatt et ytre, synlig tegn. Nådepakten med Abraham var en pakt som også barna hadde del i - med utgangspunkt i Abrahams tro. Paktstegnet var omskjærelsen. Når Metodistkirken i sine religionsartikler lærer at barnedåp skal beholdes i kirken, er det fordi denne dåp skal være det synlige, ytre tegn på at vi er omsluttet av Guds kjærlighet og forutgående nåde fra fødselen av. Dåpsnåden går tilbake til Jesu Kristi forsoningsnåde. Derfor taler Metodistkirken om forsoningsnåden i dåpen, slik som det gis uttrykk for i dåpsritualet: «Gud har i sin store barmhjertighet inngått en pakt med menneskene. Denne pakt som er rik på barmhjertighet og nåde, har barnet også del i.»
Begrunnelsen for det metodistiske dåpssyn ligger altså i nådens universalitet, dvs. at den forsoning Jesus tilveiebrakte på korset, gjelder alle mennesker, Rom. 5,18. Dåpssynet hviler på det faktum at den nye pakt er rikere enn den gamle. I den gamle pakt var barna til Guds folk inkludert i troens og paktens fellesskap, jfr. omskjærelsen. Barna har også del i den nye pakt, ettersom dåpen i Skriften kalles «Kristi omskjærelse», Kol. 2,11-12. Dette syn mener vi stadfestes av Peter på pinsefestens dag: «Løftet hører dere og deres barn til..,» Apgj. 2,39.
Jesus sier jo også om barna at «Guds rike hører sådanne til», Luk. 18,16, og at det er de voksne som må bli som barn for å komme inn i Guds rike, Mat. 18,3. Jesus tillegger her barna de kvalifikasjoner som kreves av voksne mennesker for å bli delaktige i Riket. De er også kalt til å være disipler fra de er små. Det er derfor unødvendig å vente med å gi barna paktstegnet til de er blitt voksne. Metodistkirken lærer derfor at de troende barn - og alle som tror på Jesus Kristus som sin Herre og Frelser, kan la seg døpes til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn.
Selve dåpen foretas normalt i menighetens gudstjenesteferiring. Foreldre har medbestemmelsesrett når det gjelder de to dåpsmodus. Den skjer enten med overøsing av vann eller neddykkeselse vann i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn av den dertil ordinerte pastor.
Foreldrene.
I Metodistkirken er det foreldrene selv som bærer sine barn til dåpen. Faddere brukes ikke. Fadderansvaret har hele menigheten ved at den legger til rette for undervisning. Med denne praksis betones derfor foreldreansvaret. Foreldrene skal i menighetens midte gi et positivt svar på spørsmålet om de vil oppdra sine barn i den kristne tros grunnsannheter og hjelpe dem til å vokse i tro, kjærlighet og tjeneste for Jesus Kristus. Menighetens skal bekrefte at de vil støtte foreldre i dette hellige kallet med å gjøre sine barn til Jesu disipler. Det normale er derfor at det er barn av troende som blir døpt, hvor minst en av foreldrene er et aktivt medlem av menigheten.
Menigheten.
Dåpen er en menighetshandling. Bak bønner og påkallelser står selve menigheten. Ved dåp blir denne bønnen bedt for barnet til Ham som kan gi troen og Åndens gave til hvem Han vil, når Han vil: «– Be derfor Gud, at han når vi døper det med vann, vil få deol i Den hellige Ånds gave, bli opptatt i Kristi hellige kirke og forbli et levende medlem av den». Vi tror at slik Døperen Johannes var fyllt av Den hellige ånd like fra mors liv, slik kan barna i den nye pakt også få del i Ånden før dåpen, i selve dåpshandlingen, eller også på et senere tidspunkt i et menneskes liv. Dette ligger i Guds hånd, som gir troen til hvem Han vil, når Han vil.
Hva innebærer så dåpen?
- Dåpen er en erklæring om at barnet tilhører Gud.
- Dåpen er også en bekjennelse av ønsket om å ta imot Guds nåde. Ved dåpen overgir foreldrene sitt barn til Kristus og hans menighet og lover å oppdra barnet i den kristne tro, og ved eget eksempel søke å lede barnet til tro og en dypere forståelse av Guds kjærlighet i Jesus Kristus.
- Menigheten mottar barnet og påtar seg å støtte opp under foreldrenes ansvar for å gi næring til barnets åndelige liv under årene som kommer.
- Barnet får en virkelig nådegave fra Gud, en gave hvis virkninger ofte viser seg først senere i livet. Men vi tror at Gud gir sin Ånd til hvem Han vil, når Han vil - og det kan skje barnet i dåpen eller etter dåpen.
- Dåpen vil senere for barnet bli en velsignet tanke, en påminnelse om Guds trofaste kjærlighet og løfter, og et kall til opptagelsen som et bekjennede medlem i den synlige kirke, og et stadig kall til å leve i den kjærlighet og nåde Gud vil gi oss - den som blir synliggjort for oss gjennom dåpens sakrament.