Vi feirer nattverd vanligvis hver tredje søndag i måneden i gudstjenesten.
Hva Skriften viser oss at nattverden er:
· Et nådemiddel hvor Jesus kommer oss nær (samfunn med Kristi legeme), hvor vi i tro mottar Ham og alt Han i nåde vil gi!
· et minnemåltid om Jesu død da han gav sitt legeme og blod; vi spiser og drikker på Herrens ord ”til minne om meg.”
· Enhetens fellesskapsmåltid: vi gjør det i troen på at Jesus har gjort oss til ett med seg og alle de hellige som er hans menighet. (samfunn med Kristi legeme) Av den grunn bør deltakere i måltidet søke å ha oppgjort eventuelt personlige uoverensstemmelser med andre i menigheten – før de går til nattverd.
· Bekjennelsesmåltid: Vi bekjenner for alle tilstede når vi tar del i måltidet, at Jesu død var en offerdød for oss personlig.
· Styrkemåltid: som gir næring til vår tro og synliggjør Jesu offer på Golgata for oss
· Forventningsmåltid: Når vi spiser og drikker ”forkynner vi Herrens død – inntil Han kommer igjen”
· Et takke- og overgivelsesmåltid: hvor vi overgir oss til Gud som et gjensvar på Hans kjærlighet og nåde.
Vi skal akte på Herrens legeme og blod” når vi kommer sammen til nattverd. Det sier Skriften. Dette handler om at vi skiller mellom et vanlig måltid og Herrens nattverd. (I den første menighet ble gjerne nattverden feiret umiddelbart etter kjærlighetsmåltidet, som en integrert del av måltidet)
Dessuten skal vi ”prøve oss selv.” Det sier Skriften. Det gjør vi ved å komme i tro på Herrens ord hvor vi med troens øye kommer for å ta imot Jesus Kristus selv – med alt Han er og har for oss - og i hellig alvor overgir oss selv til ham. Av denne grunn er nattverden for de troende. Men vi tror også at mennesker som ikke har tatt imot Kristus som sin personlige frelser kan gjøre det der og da - ved nattverdbordet - når de hører innbydelsen Kristus selv gir: ”Dette er mitt legeme som er for dere. Dette er den nye pakt i mitt blod.” Om dette finnes det eksempler både fra kirkens historie og fra mennesker som også har vitnet om at de har tatt imot Jesus som sin frelser og Herre – ved nattverdsbordet.
Det er vår oppmuntring til dere foreldre at dere i hjemmet samtaler med barna om hva nattverden er – og hva den gir og hvem den er for. På den måten kan barna med tro, respekt og frimodighet selv gå til nattverd. Det anbefales at barna går opp sammen med sine foreldre. Barna bør ikke presses til å gå, men oppmuntres og deres valg bør respekteres. Foreldre bør fortelle sine barn praktisk om hvordan vi gjør det, fortelle dem om hvordan vinen og brødet/oblaten smaker.
Under barnas stund har vi tidligere også tatt opp nattverd som et kort tema. Spesielt pastorer har et ansvar for å undervise om dette med jevne mellomrom. Søndager hvor det er nattverd, er en særskilt godt egnet stund til dette.
På denne måten kan vi ivareta Skriftens ord om at vi ”akter på Herrens legeme,” ”prøver oss selv,” og på den måten har en verdig og herlig feiring av Jesu Kristi legeme og blod ”brutt i døden for oss og utgytt for oss.”
Både lovsang, bønn, kontemplasjon og stillhet sømmer seg under selve nattverdsfeiringen.
For øvrig: Kirken benytter ren druejuice og glutenfritt brød. Dessuten feirer vi alltid nattverd ved å ta imot, knelende ved alterringen ved å spise av brødet og drikke av begeret.
De som av helsemessige årsaker ikke kan knele kan motta nattverden stående ved alterringen eller mottar den av liturgene i kirkebenken.
Vi benytter ikke praksisen med intinksjon (dyppe brødet i vinen)
BARN OG NATTVERD I CENTRALKIRKEN
- Noen tanker ut fra 1.KOR.11
Nattverden er det mest sentrale i den kristne gudstjenesten. Det er ikke et premiebord, men et nådens bord som dekkes for oss. I denne feiringen åpenbarer nattverden også hva gudstjeneste egentlig er: Den troende, sammen med alle de hellige blir invitert og betjent av den korsfestede og oppstandne Kristus gjennom sakramentet – og i gudstjenesten gjør menigheten tjeneste overfor Gud; ved å ta imot fra Ham og bringe Gud takk og tilbedelse som gjensvar på Guds godhet mot oss.
Ingen av oss kan fullt ut forstå det som skjer når brød og vin deles ut. Men vi kan i tro, takknemlighet og glede minnes og på en åndelig måte ta imot det som skjedde den gang Jesus døde i vårt sted.
Når Bibelen så sterkt fremhever at ”barna hører Guds rike til”, betyr det ikke at barna ikke trenger Guds gaver i form av nådemidlene eller sakramentene. Tvert imot. Ikke minst barna er verdige til å ta imot Herrens gaver i tro og tillit. Voksne blir bedt om å se på barna som forbilder på tro og tillit! ” Om dette mener vi at Jesus i evangeliene taler klart en rekke steder. I vår kirkes dåpsliturgi heter det: ”I sin store barmhjertighet har Gud opprettet en pakt med menneskene. Denne pakt som er rik på nåde og velsignelse, har barna også del i.” Selv om verken barn eller voksne kan fatte og forstå alt med tanken, kan vi likevel få ta imot, i tro. Derfor er nattverdens gave et mysterium og en mulighet og et nådemiddel vi så ofte vi kan, vil ta imot. Det er for alle som har del i den nye pakt så fremt man har mulighet til å spise og drikke. Barn som er så små at de ikke kan spise eller drikke må gjerne bæres til alterringen med sin forelder. Pastorer og andre forrettere kan da lyse velsignelsen over barnet.
Vår praksis med å la de små barn komme til nattverden med sine foreldre har gammel, kirkelig tradisjon også i de historiske kirkesamfunn. I Den gresk-ortodokse kirke får barn nattverd så snart de er døpt. Fra og med 1993 kunne døpte barn i Dnk som hadde fått veiledning, delta i nattverden sammen med sine foreldre, faddere eller andre som har ansvar for barnets kristne oppdragelse.
Denne betraktningen om nattverdfeiring i den offentlige gudstjenesten er skrevet av pastor Dag Martin Østevold. Den er ikke en offisiell retningslinje for Metodistkirken i Norge, men er slik Centralkirkens menighet tenker om praksisen ”barn og nattverd” og den strider ikke mot noe av det vår kirke lærer om nattverdens sakrament.